 |
| Viljar på stallen til Per og Helene Waaler. |
På rundtur i Norge. 2006.
Februar: En drøm: Jeg drømte at jeg gikk på en skole. Jeg prøvde å snakke med noen på skolen om viktige emner. De ville ikke og kunne ikke høre, de var for opptatt av å diskutere sine teorier med vanskelig fremmedord. De hørtes ikke ut som de selv forsto hva de snakket om. Jeg gikk derfra og opp en trapp. I trappen lå mange blader som jeg måtte kravle over, det gjorde det vanskelig å komme opp. Bladene hadde bilder av fine båter og biler og halvnakne damer med trutmunn. Jeg kom meg over alt dette falske. Jeg kom inn i en stor hall. Der var det representanter fra all verdens urbefolkning. Jeg ble vist til lederen, en indianer. Han fortalte meg mye om hva jeg skulle gjøre fremover. Etter å ha snakket med ham gikk jeg ut, og der så jeg en mann ri på en fjording, og få undervisning av en dame. Mannen var Geir Norbotten. Ved gjerdet sto en svensk mann. Han sa at jeg måtte kontakte Geir Norbotten. Så våknet jeg. Jeg skrev ned drømmen med det samme og ringte opplysningen for å få nummeret til Geir Norbotten, en mann jeg ikke kjente, men hadde hørt litt om. Han sa jeg måtte komme på besøk og ta med hesten. Jeg tok med Viljar. En dølehest fra Sogndal i November samme året.
Det var en magisk reise. På den måten at det skjedde så mange merkelige sammentreff at det ikke skulle være mulig. Jeg møtte veldig mange veldig intressante mennesker og bodde hos syv forskjellige familier. Jeg satte meg som mål før jeg reiste at jeg skulle følge intuisjonen. Jeg hadde pakket bil og henger slik at vi kunne bo hvor som helst jeg og hesten. En natt bodde vi faktisk i en hage i et byggefelt, men hesten syns det var litt skummelt så han gikk over gjerdet to ganger i løpet av natten og banket på vinduet for å si at han ikke ville være der alene. Til slutt bant jeg ham i en lyktestolpe mens jeg pakket sammen i bil og henger. Det var allerede morgen og vi skulle videre likevel. Klokken var litt før åtte og folk var på vei til jobb og til skolen. Det var veldig underholdende å se på folk som plutselig oppdaget at det sto en diger hest bundet i en lyktestolpe mitt i byggefeltet.
Andre stopp på reisen var hos Per og Helene Waaler i Tønsberg. Vi var der en helg. Per husket meg godt fra jeg var i praksis hos ham. Hans mor var fra Bergen og het Karen, så han husker alltid navnet mitt når vi treffes en sjelden gang. Viljar sitt rufsete utseende skremte mange av hestene der, de var nok ikke vant til å se skogtroll.
Hestetannlegen
Før jeg reiste hadde jeg et ønske om å finne en hestetannlege. Jeg vet at man ofte rasper for mye av hestens tenner. Så slites de unaturlig ned. Jeg spurte om det fantes en hestetannlege i nærheten. Det fantes en et godt stykke unna fikk jeg til svar, men det var umulig å få plass hos henne på kort varsel, og hun reiste aldri ut av klinikken. To dager senere på vei inn i ridehallen ser jeg en lagerfrakk som passerer døren på andre siden av hallen. I det samme kommer noen inn ved siden av meg og jeg spør hvem som passerte der borte. " Det er hestetannlegen!" Jeg spurte om det var mulig å få en time, nei det er helt fullt sier damen i det Per kommer inn døren. " Det var akkurat en som avlyste, du kan få timen hennes" sier han. Så kom hestetannlegen til oss:-) Ellen F Smedling var det som var i stallen den dagen. Hun kikket inn i munnen på Viljar og spurte :" Hva har du gjort? Her er det jo ingen skader!" Vanligvis er en hestemunn full i skader fortalte hun meg. En uten skader og slitasje var helt uvanlig. Jeg forklarte hvordan jeg hadde latt hesten beite i utmark i tillegg til vanlig foring. At vi brukte en del halm til foring. Hesten hadde sjelden på seg bitt, men hadde ulike bitløse hodelag som jeg byttet på for å unngå slitasje. Viljar hadde litt underbitt så Ellen tok en liten bor og pusset de to nederste tennene. Det var tre år siden noen hadde gjort noe i hesten sin munn.
